Granskog er dominerende skogtype over store deler av Østlandet, i indre strøk av Sørlandet, og i store deler av Midt-Norge og sørlige Nordland.

Beskrivelse

Grana vokser helst på veldrenert, næringsrik, frisk jord. Morenejord er typisk vokseplass, men grana finnes også på sumpmark (se sumpskog). Granskogen har ofte innslag av furu (barblandingsskog) og løvtrær som bjørk, osp, selje og rogn. Storparten av granskogen vår er fattig blåbærgranskog. På fuktigere og mer næringsrik mark overtar frodigere vegetasjonstyper med bregner og urter. Disse er generelt rikere på karplanter og moser. Sørover fra Oslo og Akershus finnes også en del blandingsskoger hvor andelen edelløvtrær er økende jo lenger sørover man kommer. I slike skoger finnes ofte et svært variert mangfold som er tilknyttet de ulike treslagene.

I det følgende beskrives granskog generelt. Deretter følger en kort omtale av kystgranskog og fjellgranskog.

Gammel naturskog som har vært lite påvirket i nyere tid kjennetegnes ved å ha mye liggende og stående død ved. Det er ofte høy luftfuktighet og stabilt skogklima. Foryngelsen skjer gradvis i glenner som dannes når trær dør og senere går over ende. Skogbildet er variert og delvis åpent, og trær i alle aldersklasser er representert. Skog som har vokst seg gammel på denne måten har normalt ikke vært utsatt for brann, stormfelling, ras eller flatehogst på lang tid. Den kan derfor ha kontinuitetspreg.

Liggende, død ved er viktige levesteder for mange vedboende sopp, moser og insekter. Det har også vist seg at når det er kontinuitet i død ved, vokser det ofte en rikere flora av truete sopparter på dem. Grove læger er også av stor betydning for enkelte arter, bl.a. svartsonekjuke og pusledraugmose. På grove greiner nær bakken og nederst på stammen til gamle grantrær finnes det gjerne en rik lavflora. Fuktige, mosedekte bergvegger og store steinblokker er viktige levesteder for mange lav og moser, og bergveggene som ligger vendt mot nord eller øst er gjerne svært artsrike. Stående tørrgraner benyttes som hulltre av tretåspetten, og av etterfølgende hulrugere. Gamle løvtrær, spesielt osp, selje og rogn, er viktige elementer for mange artsgrupper. For eksempel er virkelig store høystubber av enkeltstående ospetrær, eller osper med hulrom, mulige hekkeplasser for ugler. Enkelte karplanter og sopp foretrekker gammel granskog med tykk og stabil humusmatte. Bekkedrag vil bidra til at skogen holder seg fuktig, og samtidig være livsmiljø for et stort antall insekter, ferskvannsdyr, karplanter og moser.

Kystgranskog finnes i lavlandet fra Fosen-halvøya i Sør-Trøndelag til Brønnøy i Nordland. Grandominansen er stor i indre strøk, men skogen er ofte iblandet osp, selje, rogn og gråor, særlig ut mot kysten. Miljøet er svært nedbørsrikt og fuktig, og finnes velutviklet på marine avsetninger (særlig i raviner), i nord til østvendte lier, nær fosser eller i kløfter.

I kystgranskogen er det en meget sjelden og rik flora av lav og moser. Mange av artene er kystbundne, og enkelte har sine eneste eller viktigste voksesteder i Europa i denne skogtypen. Et kjennetegn på mindre påvirket skog som inneholder slike arter er lungeneversamfunnet, som er knyttet til grangreiner eller løvtrestammer. Mosefloraen i skogbunnen, på læger og nederst på stående trær er artsrik og særegen. Soppfloraen er lite undersøkt, men i skog med kontinuitet i død ved finnes noen signalarter, bl.a. svartsonekjuke.

Fjellgranskogen er ofte åpen, glissen og grov, og har gjerne innslag av fjellbjørk og furu. Mye av fjellgranskogen har trolig sjelden eller aldri brent fordi bakken sjelden tørker opp i løpet av den korte, kjølige sommeren. Skogen kan derfor ha lang kontinuitet. Ofte finnes det store mengder lyse skjegglav. Gamle trær med stabil sprekkebark finnes gjerne, noe som bl.a. mange knappenålslav er avhengige av.