Nøkkelbiotoper er et ganske nytt begrep som har dukket opp de siste årene. Begrepet begynner nå å bli innarbeidet, og bl.a. skogbruksnæringa og den offentlige forvaltningen har funnet begrepet hensiktsmessig i arealforvaltningen. Mange har kommet med forslag til hvordan en nøkkelbiotop best kan defineres. Felles for alle er at de har bevaring av biologisk mangfold som fokus, ordene er forskjellige, men fokuset det samme. Vi presenterer her Siste Sjanse sin definisjon og Norsk institutt for skogforskning (NISK) sin definisjon som sammen med Siste Sjanse sin definisjon er lagt til grunn i Levende Skog.

Siste Sjanse sin definisjon
Nøkkelbiotoper er områder som er særlig viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet fordi de inneholder naturtyper, nøkkelelementer eller arter som er sjeldne i landskapet.
NISK sin definisjon
En nøkkelbiotop er et avgrenset forvaltningsområde som opprettes for å bevare eller nyskape verdifulle biotoper som ikke ivaretas ved dagens skogbruk (Gundersen & Rolstad 1998)

 

En nøkkelbiotop med god tilgang på dødt trevirke i flere nedbrytingsstadier. Foto Bård Bredesen

 

Vi deler nøkkelbiotopene inn i tre ulike hovedgrupper

Kontinuitetsbetingete
Forstyrrelsesbetingete
Skjøtselsbetingete

Kontinuitetsbetingete nøkkelbiotoper

Kontinuitetsbetingete nøkkelbiotoper er miljøer som er lite påvirket av naturlige forstyrrelser i stor skala, som brann og stormfelling, eller menneskelige inngrep som flatehogst.
Slike skogmiljøer kan være virkelig gamle og stabile (ofte er det snakk om 150-200 år eller mer), og inneholder ofte arter som er sårbare for storskala forstyrrelser. Til denne gruppen hører bl.a. gammel granskog og sumpskoger. Man kan snakke om flere ulike former for kontinuitet.

I mange tilfeller samvarierer de ulike typene, men i enkelte områder forekommer det bare en viss form for kontinuitet. Her nevner vi fire former for kontinuitet på lokalitetsnivå, men det er viktig å være klar over at det trolig finnes mange andre typer, på ulike nivåer, i tillegg.

a) Kontinuitet i marksjikt: De økologiske forholdene i jordbunn og humusmatte er stabile over lang tid. Noen karplanter og en del jordboende sopparter reagerer negativt på endringer i marksjiktet, f.eks. etter flatehogst.

b) Kontinuitet i kronesjikt: Skogen har hatt et stabilt kronesjikt og trær i forskjellig alder over tid. Foryngelsen har skjedd kontinuerlig etter at trær eller tregrupper har gått omkull. Kronekontinuiteten forhindrer ekstreme klimavariasjoner i bestandet. Flere arter av bl. a. lav og moser stiller høye krav til jevn og høy luftfuktighet i en noe lysåpen skog. I drevet skog, som kun har vært plukkhogd, kan man forsatt ha kontinuitet i kronesjiktet. Her kan vi ennå finne arter som er avhengige av stabil luftfuktighet, mens det mangler mange arter som er knyttet til død ved.

c) Kontinuitet i gamle trær: Skogen har jevn tilgang på gamle trær over lang tid. Arter fra mange ulike organismegrupper er knyttet til gamle trær, bl.a. en del insekter, lav og moser. Edelløvskog med kontinuitet i gamle trær er sjeldent i dag; det er derimot vanligere at svært gamle edelløvtrær står igjen i kulturlandskapet.

d) Kontinuitet i død ved: Skogen har jevn tilgang på liggende og stående død ved i mange nedbrytningsstadier og dimensjoner over tid. Jevn tilgang på død ved er nødvendig for mange arter av vedboende sopp, moser og insekter. Det finnes ofte mindre død ved i skog på lav bonitet enn i skog på høy bonitet. Kontinuitet i død ved forutsetter normalt kontinuitet i kronesjiktet.

Det er viktig å være klar over at selv om skogbildet tilsier høy kontinuitet, så kan mange arter likevel mangle. Dette kan skyldes brudd i kontinuitet langt tilbake i tid, eller at andre økologiske faktorer enn skoglig kontinuitet bestemmer forekomsten til de enkelte artene.
Arter som normalt er tilknyttet kontinuitetsskog kan i enkelte tilfeller også leve i skog uten kontinuitet. Selv om sannsynligheten for slik vellykket etablering er liten, forekommer dette fra tid til annen. Forekomsten er da normalt avhengig av at det er, eller har vært, et
spredningssenter i nærheten.

Forstyrrelsesbetingete nøkkelbiotoper

Forstyrrelsesbetingete nøkkelbiotoper er suksesjonsfaser etter storskala forstyrrelser som brann, stormfelling, ras, insektsangrep og hogst.

Enkelte suksesjonsfaser er svært artsrike og inneholder mange spesialiserte arter, f.eks. blant insekter og vedboende sopp. Brannflater og seine løvsuksesjoner med mye død ved er eksempler på slike miljøer som er sjeldne i dagens skoglandskap. Slike naturtyper har
normalt begrenset levetid, og mange av artene må stadig finne seg nye biotoper for å kunne overleve på sikt. Det er derfor svært viktig å legge til rette for at det til enhver tid er gamle grove trær i samme området så artene kan forflytte seg rundt om i landskapet mellom egnede levesteder.

Skjøtselsbetingete nøkkelbiotoper

Skjøtselsbetingete nøkkelbiotoper er biotoper som har oppstått på grunn av menneskenes bruk av skogen.

Disse nøkkelbiotopene, som gjerne finnes i kulturlandskapet, er sterkt preget av beite, styving, slått, o.l. Mange arter er knyttet til slike skogtyper, men manglende skjøtsel av trær og intensivert gjødsling med kunstgjødsel har ført til at flere arter nå står i fare for å bli
utryddet. Dette gjelder særlig karplanter og markboende sopp i beiteområder, og lav og moser på store, gamle trær, evt. styvingstrær.

Nøkkelbiotoper i landskapet

Nøkkelbiotopene skal fungere som spredningssentra og overelevelsesområder for arter som ikke trives i kulturskog. Ved å sikre et bredt utvalg av nøkkelbiotoper som representerer de naturtyper som er opprinnelige i et landskap, tar vi forhåpentligvis vare på en artsrik og variert skog. Et nettverk av nøkkelbiotoper vil, sammen med større reservater og generelle flerbrukshensyn, trolig sikre leveområdene til mange truete arter. Det er vanskelig å si noe om hvor store nøkkelbiotopene må være. Så lenge man ikke har grundig kunnskap om økologi, spredningsevne og bestandsdynamikk hos mer enn en brøkdel av artene i norsk natur, er dette nærmest umulig å si noe om uten å foreta grove og trolig svært usikre antagelser. Vi oppfordrer i denne sammenheng til bruk av føre var prisippet.

Nøkkelbiotopene kan ses på som øyer i landskapet, og ved å ha et nettverk med ulike biotoper kan man håpe at spesialiserte arter med store økologiske krav alltid finner sine biotoper i landskapet. Den genetiske variasjonen innen en art blir best opprettholdt hvis arten kan spre seg fra øy til øy. Spredningsevnen til de enkelte artene er dårlig kjent, men sannsynligheten for nyetableringer minsker sterkt jo større avstand det er mellom egnete miljøer for arten. Noen arter har naturlig større spredningsevne enn andre, noe som bl.a. er vist for insekter som er avhengig av skogbrann. De lever som "nomader" i skoglandskapet, og kan spre seg over store avstander på leting etter nylig brent eller brennende skog.

Biotoper som før var vanlige i naturskogen mangler ofte i landskapet i dag. Det er viktig å gjenskape slike biotoper som i fremtiden kan bli tilholdssted for arter som naturlig ville hørt hjemme i skogen. Slike biotoper kalles gjerne restaureringsbiotoper.

 

 

Til toppen av siden

              

                                                                                                                                             Tilbake:  Siste Sjanse